Forum for Energi og Industriutvikling på Østlandet (FeiNO1)

Norsk energipolitikk i grove trekk frem til nå, og hva skjer videre?

Mennesket har gjentatte ganger vist en evne til å gjennomføre det utroligste. Månelandingen, Arecibo– og romteleskopet James Webb og partikkelakselleratorene på CERN for å nevne noen få. For norges del er oljeutvinningen i Nordsjøen og vannkraftutbyggingen de bærende.

Velstandslandet vårt er tuftet på energi, verdiskapningen er basert på energi. Den politiske modellen er et sosialdemokrati med en delvis markedskapitalistisk styrt økonomi. Den politiske styringen har vekslet mellom konservativ høyrepolitikk og sosialistisk venstrepolitikk. Det har fungert ganske bra. Vi har et av verdens beste land å leve i.

Problemene manifesterer seg

Nå er det noen skjær i havet for Norge sin del. Vi sitter i samme båt som resten av verden og skal avkarbonisere oss. Det er en enorm oppgave rent økonomisk for norge (frafall av oljeinntekter og etterhvert også gassinntekter) og energimessig for verden, da vi er blant verdens største leverandører av olje (2% av totalen) og verdens 4. største leverandør av gass på verdensmarkedet. Selve utvinningen er en stor kilde til karbonutslipp, det er derfor det snakkes om elektrifisiering av sokkelen. (legg inn link til egen artikkel om elektrifisering av sokkelen). Når det gjelder eget forbruk av fossil energi forbrenner vi olje og gass som tilsvarer i underkant av 80 TWh strømproduksjon (35 %). I 2020 var energitotalen 214,9 TWh. Ikke-fossil energi utgjorde 138,2 TWh (drøye 64 prosent).

For å skyve fossil energi ut, trengs det litt mer i elektrisk kraft. Så for enkelthets skyld kan vi si at 100 TWh er det vi trenger nasjonalt av ny energiproduksjonskapasitet frem til 2050 da fossil avbrenning skal opphøre. Det er er verdt å nevne at det i tillegg til dette kommer en forventet generisk økning i forbruk av elektrisk kraft som en følge av en rekke andre faktorer. Norge trenger da minimum 4 TWh ny elektrisk kraftkapasitet per år frem til 2050. Fornybarutbyggingen har så langt gitt i snitt _{0,5 TWh} per år. Og den saktner ned.

Så her må det endres på noe politisk. Vi kan ikke kjøre i samme sporet som vi har gjort de siste 30-40 årene.

“Moderne” energipolitikk

Så til kraftpolitikken etter 1990-tallet. Miljøbevegelsen i Tyskland og Norge har jobbet intenst med å etablere mer kraftproduksjon basert på uregulerbare kilder som vind og sol. Samlet effekt av disse var for Norges del omtrent 12 TWh (2020) med en kapasitetsfaktor på 32,9 % (100% betyr full energiproduksjon hele tiden). Energien vindturbinene produserer har totalt sett en dårligere effekt enn mange andre energikilder. Sol får mindre effekt i mørketiden og vind produserer null når det ikke blåser. Ord som “fornybar” mister også mening når vi tenker over at vindturbiner har kort levetid, og det er mange problemer i forbindelse med forurensning av ulik art fra turbinene. Gjennvinning av turbinblader er per i dag ikke mulig. De graves ned. Enorme mengder.

Svaret på problemet med den lave kapasitetsfaktoren har fra miljøvernernes hold, som har sterk politisk påvirkningskraft og selv sitter sentralt i politisk tunge verv, vært at det må bygges mer kapasitet for å øke effekten. Det viser seg å ikke fungere i virkeligheten. For det første blir det fortsatt null effekt når det ikke blåser, og for det andre, når det først blir energiproduksjon, så er mengden så stor at vi ikke får brukt det på fornuftig vis. Med andre ord kannibaliseres kraftproduksjonen. Jo mer vind, jo mindre lønnsomhet (strømprisene går nedover mot null). Siden de er uregulerbare ødelegger de for sin egen inntjening/lønnsomhet.

Utenlandskablene er etablert med en tanke om at fornybare energikilder som vind da får større områder å fordele seg ut på. Det virker til en viss grad, men dunkelflaute oppstår i kortere eller lengre perioder så og si hvert år. Da stanser all uregulerbar vindkraft på hele kontinentet opp i flere dager, lengre enn noen batterikapasitet noensinne kan klare å sende energi tilbake i kraftnettet (det blir i så fall sinnsykt dyrt, med ditto økende kostnader i kraftoverføringsnett og miljøbelastning). Svaret på disse periodene er å fyre opp eldre energiteknologi som altså baserer seg på fossile kilder. Og det blir satset på nye gasskraftverk, med ditto utslipp (de er lavere, men det er fremdeles utslipp). Utslippskuttene totalt sett lar vente på seg.

Å holde fast på illusjonen(e)

Så har det gått prestisje i energipolitikken. Mange miljøvernere og politikere har ikke forstått, og forstår fremdeles ikke, hvordan energisystemene fungerer. De fastholder at svaret er mer ustabil, uregulerbar og variabel energi. Og sånn går debatten i energipolitikk rundt i sirkler uten å komme videre. Når virkeligheten viser seg å ikke samsvare med kongstanken, og mange har heftet sine politiske karrierer til den, oppstår inkongruensen. Det tar tid å innse at man har tatt feil. De fleste må gjennom noe som likner sterkt på en sorgprosess og dets 5 stadier. Underveis i denne prosessen står fornektelsen sterkt. Og i fornektelsen oppstår virkelig ufint politisk spill. Statlige institusjoner blir instruert til å trenere og motarbeide tydelige og samfunnsgunstige energiløsninger. Fornybar Norge som bestiller Rystad-rapporten (forhåndskonkludert) som i etterkant er debunket av energisystem-forskere fra NTNU. Kjernekraft blir systematisk og politisk motarbeidet av en miljøvernbevegelse som oppfatter kjernekraft som en trussel. Inkongruensen er komplett.

En ny tid

Norge har levd godt på vannkraften i mange tiår, med vekst i BNP som en følge av tilgang på rimelig kraft. Oljeeventyret har gjort oss rike i lommeboka (oljefondet). Den fossile energien har vi brukt hodeløst (globalt), og selv etter at vindturbinteknologien kom så langt som til masseutbygging, har fossile utslipp ikke gått ned. Det totale energiforbruket øker, så selv om andelen fornybar ustabil energi øker, klarer den ikke å redusere utslipp. Ei heller i Norge.

Den nye tiden fordrer et lengre tidsperspektiv enn hva som har vært tilfelle før. Nå bør man gå over på politiske føringer på viktige områder som energiforsyninger som går over flere generasjoner. Politikken som styrer kortsiktig frem til neste valg gjør oss en bjørnetjeneste.

Den eneste løsningen

Først kan vi si litt om hva løsningene ikke kan være. Vi kan ikke fortsette med fossil energi. Vi kan ikke bygge ut for mye ustabil uregulerbar vindkraft. Da går systemkostnadene i været, og samfunnssikkerheten settes på spill. Industrien legges ned hvis den ikke er lønnsom, den trenger stabil forsyning og stabile energipriser 24 timer i døgnet i 365 dager i året.

For å øke på utbyggingen med ustabile uregulerbare energikilder må vi legge til mer stabil grunnlast og ha nok effekt-balanserende kraft til å regulere de ustabile energikildene som sol og vind representerer. Denne stabile grunnlasten kan man bare få fra kjernekraft (det finnes ikke nok tilgjengelig utbyggbar vannkraft igjen i Norge). Det er den eneste energikilden som er tilgjengelig og som vi behersker, som kan skaleres opp til både stor kapasitet (TWh) og høy nok effekt (GW).

Energipolitikken fremover må legges om

Norge står ved et veiskille. Skal vi satse på “degrowth”, på norsk; nedvekst, dvs. redusere personlig forbruk, stanse økonomisk vekst, legge ned kraftkrevende industri og ha mindre velferd, eller ønsker vi å opprettholde arbeidsplassene og velferdssamfunnet? Ønsker vi å holde på og utvikle konkurransekraften i en verden som øker tempoet på alle felt? Empiri understøtter at utviklingen i BNP for en nasjon har en nokså absolutt korrelasjon med tilgang på energi. Uten rimelig energi, ingen industri, ingen arbeidsplasser, ingen utvikling, null vekst, ingen velferd.

Konklusjonen gir seg selv. Det er ingen vei utenom kjernekraft i en eller annen form.

Hvordan kommer vi dit?

Norge trenger et oppgjør med de siste 30 årenes energipolitikk. Og skuta må snus, kursen må rettes opp. Det skjer enten ved å stemme vekk de som er proponenter for den feilslåtte energipolitikken, eller å få dem til å forstå de energisystemiske realitetene slik at de retter opp de politiske feilgrepene.

Det viktigste er ikke at noen tok feil og at andre hadde rett. Denne debatten går sin gang. Det viktigste er at vi tar de rette valgene fremover. Det som er gjort er gjort i beste mening. Nå må vi lære av de valgene som viser seg å ikke føre frem slik det var ønsket.

Samarbeid

Kjernekraften vil støtte annen energinæring (vind og sol) ved å stabilisere kraftsituasjonen. Først når kjernekraftmotstanderne forstår dette og samarbeider med kjernekraft-miljøet, kan vi grave oss ut av fossilgrava. For selv om kjernekraften er den reneste, tryggeste og mest stabile, kan den ikke alene hamle opp med den enorme fossilsektoren alene (i tide for å redde klimaet per de internasjonale 2050-målene). Vi må ha med sol- og vindkraft også. Men den må bli bærekraftig også.