Polarisert energidebatt

En analyse av multidimensjonell inkongruens i energidebatten.¹

Tankegodset og arven etter neoliberalismens opphav, russiskfødte Ayn Rand, førte til thatcherismens og reaganismens økonomiske og politiske grep på 80- og inn i 90-tallet. Kapitalismen “vant” over kommunismen. Laissez-faire-kapitalismen (la markedet ordne opp uten reguleringsmekanismer) fikk sterkere fotfeste samtidig med at oljeindustrien vokste opp og frem. Oljen ble en stadig mer dominerende og altomfattende energikilde. (kilde: Naomi Klein; This changes everything: Capitalism vs. the Climate)

Med sterk politisk global innflytelse (bl.a. OPEC og heftig lobbyisme) ble både tiltak mot klimautslipp, og en konkurrerende energiform som kjernekraft, bevisst og strategisk motarbeidet av “Big Oil” (de 7 største olje- og gass-selskapene) i mange tiår². Selv miljøbevegelsen ble i årevis sponset av big oil i den hensikt å motarbeide kjernekraft i både opinion, politikk og finansiering.

Så skjedde bl.a. TMI-, Tsjernobyl- og Fukushima-ulykkene som skremte opinion og politikere og ga ytterligere næring til motstanden i opinionen. Oljelobbyen jobbet i mange år, både før og etter ulykkene, med å endre folks holdninger til kjernekraft, på samme måte som tobakkslobbyen i mange år gjorde alt de kunne for å fortsette å tjene penger på at folk kjøpte sigaretter. Dette kan sies å være kapitalismens verste side.

Den aller mest virkningsfulle parolen var også motstanden mot atomvåpen; det ble synonymt med atomkraft. Sekundært var angsten for det man ikke kan se (stråling), godt egnet til å nøre opp under frykt, og ikke minst angst, og dermed uvilje og motstand. Det ble i parolene og argumentasjonen ofte ikke skilt mellom sivil kraft og atomvåpen. Bare så det er sagt: Sprengmekanismen i et atomvåpen er veldig annerledes enn det som foregår i kjernekraftverk. Også kjernefysisk.

Man skal også ha i mente at miljøbevegelsen på 60-, 70- og 80-tallet mer grunnleggende var en protestbevegelse mot vekstdoktrinen i kapitalismen. De forstod, og var helt fra begynnelsen bevisste på, sammenhengen mellom vekstparadigmet i kapitalismen og energiforbruk og hvilken vei det ville føre. Da tenker vi overforbruket av ressurser. Sånn sett kan man si at dessverre “vant” kapitalismen over hippiebevegelsen også.

Klimakonsensus i strid med utviklingen

Klimakonsensusen, som er summen av tiår med fagfellevurderte forskningsstudier på ulike aspekter med økt konsentrasjon av CO₂ i atmosfæren, er overveldende. Både i antall vitenskapelige publiseringer, og i samstemthet (dvs. konsensusen), på at økning av global gjennomsnittstemperatur vil medføre endringer vi ikke aner de relle konsekvensene av. Det er blitt har forsket på mange ulike scenarioer og hypoteser, laget utallige datamodeller som kan simulere, og fellesnevneren er at det store flertallet av disse er voldsomme i biologisk sammenheng, på linje med masseutryddelse. Tidsrammen for det som skjer nå, i geologisk tidsskala, med utslipp av klimagasser er så kort og endringene blir så kraftige at man frykter biologisk liv vil slite med å tilpasse seg. Det er hypoteser om ulike vippepunkter som er irreversible (f.eks. at værsystemer går amok), og bekymringene går på hvor og når disse vippepunktene nås. Frykten er at det i ytterste konsekvens kan bli multisystemisk katastrofalt, at både matproduksjonssystemer og økologiske biotoper kollapser (f.eks. skogsområder som Amazonas blir til ørken). Alle verdens klimaforskere og vitenskapsfolk maner derfor til forebyggende grep (stans i utslipp av CO₂), siden potensielle konsekvenser kan bli svært omfattende og alvorlige for store deler av menneskeheten. Det har de forøvrig gjort siden 1856.

Oppsummert er klimakonsensus en diametralt motsatt (og i interessekonflikt med) markedskapitalismens utemmede forbruk av fossile karbonbaserte energiformer og “evige vekst” paradigme. Globalt forbruk av energi oppdelt i energiform.

For å konkludere ytterligere; det enorme energiutbyttet vi har fått fra fossile energikilder må avsluttes innen rimelig tid. Klimakonsensusen er at vi må ned på nullutslipp av CO₂ – net zero, helst innen år 2050.

Det betyr at vi må redusere nåværende energiforbruk og produksjonsrate (degrowth/nedvekst), eller vi må erstatte det med noe annet som er utslippsfritt. Mange mener at vi må gjøre begge deler. Både redusere ressurs- og energiforbruk samt bytte ut energikilde.

Hvordan skal eller kan vi reagere? (tilsvaret)

Hvordan skal folk reagere på en slik motsetning mellom den kjente tilværelsen, livet slik det er i dag, og kunnskapen om truslene som beviselig er der?

Vi er ikke skapt mentalt, eller fått tid til å utvikle hjernene våre evolusjonsmessig, til å håndtere slike omveltende og raske endringer, hverken i kollektiv virkelighetsoppfattelse, kognitivt eller emosjonelt³. Problemet er mangefasettert og handler om hva man lærer i utdanningsinstitusjonene og hjemme, hva man interesserer seg for og over til hvordan massemedier omtaler ulike emner. Ofte er omtalte relevante perspektiver snevre med korte tidshorisonter, man mister det store bildet. Helhetlig kunnskap blir mangelvare.

I tillegg lever vi i en medievirkelighet som er algoritmestyrt og som gir deg mer av det du allerede vil ha. Det presenteres veldig lite for deg som utfordrer virkelighetsoppfattelsen din. Du slutter å tenke selv, eller stille spørsmålstegn ved “vedtatte sannheter” eller forutinntatte holdninger. Dette er en stor utfordring for menneskeheten og videre rasjonell utvikling. Det fører til mindre kritisk tekning. Slik skapes større og mer sementerte motsetninger. Man kommer lenger vekk fra hverandre i meninger, uten å klare å bli enige om løsninger. Polarisering.

Den store mentale utfordringen i vår tid

Kapitalismen har manifestert seg med en enorm bedring i menneskers livskvalitet og materiell velstand, men vitenskapelig konsensus sier undersforstått at dette ikke kan fortsette? 

Noen klarer å ta ny informasjon til seg, tilpasser sitt verdenssyn etter det og aksepterer at sånn er det. 

Andre har ulik grad av sterke følelser og identitet forbundet med både verdensbilde og levebrød knyttet opp mot den rådende globale økonomisk styringsmodellen, de fortrenger klimakonsensusen. Argumenter som så minner dem på dette blir da gjenstand for noe så menneskelig som sinne, frustrasjon, angrep og andre emosjonelle reaksjoner i en mental og forsåvidt normal og menneskelig forsvarsrespons. Det minner sterkt om de 5 sorgfasene.

Mange vil nok mene at det er her trumpismen og klimaskepsisen er i dag. Et voldsomt forsvar av status quo og angrep på alt som truer med å endre eget verdigrunnlag og/eller verdenssyn. Det er en protest mot kunnskap og viten som forteller oss at vi er på vei mot en global katastrofe⁴. Det ER vanskelig å forstå klimakrisen. Det er heller ikke lett å forstå elektrisk strøm som energibærer og hvordan den er annerledes fra olje og gass, spesielt i lys av hvordan samfunnet skal utnytte og bruke energien. På mange måter har vi havnet et sted der mange bare må ta et valg på hva man skal ha tillit til eller ikke. Og det underslår jo vitenskapens nøysommelige arbeid med å samle nok fakta og evidensbasert kunnskap til å komme med konklusjoner som vi som menneskehet kan forholde oss til og i ytterste konsekvens faktisk agere på. Du kan velge å tro at alt det som skrives her (eller alle andre steder) er tull.

Slik kan man også se at det fornuftsbaserte forsvinner litt i noen miljøer som jobber med, eller er veldig positive til fornybare energikilder (VRE⁵). De har en erkjennelse av klimakonsensus (i motsetning til klimaskeptikere som avfeier hele tanken), men har lagt veldig mye prestisje i at vind- og solkraft skal løse alle energiutfordringer i en utfasing av karbonbasert energi som kull, brunkull, olje og gass. Tanken og idealismen er jo god, men dessverre overlever den ikke helt møtet med realitetene i land uten naturlige forutsetninger for større mengder grunnlast (f.eks. vannkraft), som i Tyskland. Dunkelflaute. De sier så, joda, vi må skape systemer for energilagring. Problemet er igjen møtet med virkeligheten (der dunkelflaute gir et spesielt godt eksempel), det er ikke fysisk eller økonomisk mulig å lage så stor eller kraftig lagringskapasitet for elektrisk kraft som kan vare i opptil flere uker.

Bærekraft og energiproduksjon med VRE, hva er ressursmessig mulig?

Til slutt må vi inn på ressursbruk, energiregnskap og fordyrende følgekonsekvenser. Matematisk, tidsmessig og praktisk sett er det bortimot umulig å forskyve fossil energi med variabel fornybar energi (VRE – variable renewable energy) alene. Grunnene til det er flere. 

Fordyrende faktor for VRE er behov for lagringskapasitet (f.eks. ved dunkelflaute), samt utbygging av kraftoverføringsnett for å takle den iboende ustabiliteten (krever enorme og svært fordyrende enheter med kapasitansfunksjon, fase- og frekvensbalansering) og den arealmessige spredningen (med påfølgende rasering av naturområder) av VRE som vindturbiner krever.

Så det gjentas: Hvordan skal folk reagere på en slik motsetning mellom livet med ustabile, uregulerbare fornybare energikilder i dag, det vi trodde skulle løse klimautfordringen og kunnskapen om truslene det medfører? Hvis VRE⁶ ikke kan skape nok stabil energi til å løse utfordringene slik vi drømte om, hva skal vi gjøre da?

Ytterligere utfordringer med VRE

1. Behovet for råvarer til produksjon av VRE produksjonsenheter⁷ som vindturbiner og solcellepaneler når en faktor som tilsier at det ikke finnes hverken stor nok tilskaffelseskapasitet (fremstilling av ren råvare), produksjonskapasitet eller tilgjengelighet (kjente tilgjengelige forekomster) innen en tidsramme som imøtekommer klimakonsensusens antagelser om en bedre føre var grense for totale CO₂ utslipp i atmosfæren. Det tar rett og slett for lang tid å lage mange nok VRE produksjonsenheter til å skyve ut fossil energi tidsnok. 
2. Levetiden på VRE er ganske kort, kun 20 år eller mindre (noen havarerer osv). Man rekker ikke å bygge ut nok energikapasitet før man har nådd det punktet der man skal begynne å erstatte de eldste og utslitte turbinene.
3. Det kreves energi for å skape VRE-kapasitet. Man må bruke energi for å lage mer energi⁸. Her kommer EROI (Nature.com) inn som modell for å synliggjøre utfordringer og løsninger. Kort forklart beskriver det hvor mye energi man får ut (tilbake) av mengde energi som ble brukt til å skape energiproduksjonskapasiteten⁹. Der kommer energiproduksjonsenhetens levetid inn som en viktig faktor. Kort oppsummert er kjernekraft overlegen alle andre energiformer fordi den leverer så voldsomme mengder stabil og væruavhengig energi over så lang tid. (her er fordypende i total kostnadsberegning)
4. Energitetthet en veldig viktig faktor (link til grunnleggende). For å illustrere: Vind (luft) har lav massetetthet sammenliknet med vann, derfor er vannkraft mye mer effektiv til å drive en turbin som elektrisitetsprodusent enn vind.
5. Energikapasitetsfaktor (Climate Portal) (US Energy (grafikk)). Kjernekraft har en energikapasitet som er tre ganger større enn vindturbiner (det blåser omtrent 30%, mens kjernekraftverk kan produsere strøm opp mot over 90% (planlagt vedlikehold kan utføres på tidspunkt med lavere etterspørsel). Colin Dixon’s substack. Et annet perspektiv kan visualisere dette; arealbruk.
6. Ny viten og ny utvikling av teknologi i kjernekraftbransjen vil få opp utnyttelsen av drivstoff (uran eller thorium) fra 5% til 96%. Det vil bety enda lavere kostnader for kjernekraften.

Løsningene

Så kommer vi til det som blir det eneste gjenværende logiske svaret på avkarbonisering; det finnes løsninger som har en fantastisk energitetthet som kan skaleres opp til å gjennomføre denne utskiftningen av fossile energiformer på en bærekraftig, trygg og energistabil måte. Fellesbegrepet er kjernekraft. Enten fisjon (samme energi som solen lager) eller velkjente fusjon. (link til siden om/for kjernekraft)