Forum for Energi og Industriutvikling på Østlandet (FeiNO1)

Klimakonsensus og paradigmeskifte

Status quo ante

Norge er isolert sett godt stilt for nullutslippsmålet (net zero 2050) sammenliknet med resten av verden. Det skyldes at vår nåværende energimiks består av 39,9% vannkraft (sjekk detaljene i energimiksen!). Vi bruker «kun» 50,9% hydrokarbonbasert, dvs. fossil energi. For verden er tallene helt annerledes; 80,9% hydrokarbon, og da er 19,2% utslippsfrie¹.

Men likevel står vi, Norge, med begge beina i oljeøkonomien, og det kommer et paradigmeskifte i energisystemet i Norge også. Norge må gjennom samme prosess som resten av verden. Energisystemet for olje- og gass må ut, og et annet utslippsfritt energisystem må inn.

Per i dag er det olje- og gassenergien som er dominerende på verdensbasis. Og siden verdensøkonomien styres etter markedskapitalistiske prinsipper, skal alle nye energiformer konkurrere mot den hittil billigste energien; olje og gass. Olje og gass er omtrent ferdig produsert (krever kjemisk separering til renere bestanddeler, noe som skjer på raffinerier), der det ligger nede i jordskorpen. Hydrokarboner er også ganske energitett sammenliknet med sol- og vindkraft, i tillegg til at den er relativt enkel å distribuere (verden har bygd ut dette distribusjonssystemet for fossil kraft de siste 100 årene). Det betyr at olje og gass fremdeles er en veldig billig energiform.

Paradigmeskiftet vi trenger

Dette paradigmeskiftet handler om at fossil energi MÅ og SKAL ut av eksisterende energisystemer globalt. For Norges del betyr det en radikal omlegging av både tankegang og metode for produksjon av elektrisk strøm, i tillegg til ren varme som benyttes direkte til oppvarmingsformål (oppvarming er en stor andel av totalforbruket for Norge, enten det er i en husholdning eller kraftkrevende industri (smelteverk etc.).

Så hvordan skal Norge og verden klare å konkurrere vekk en så billig energikilde som bare er å pumpe opp av jorda? Det korte svaret er at det klarer man ikke. Ikke så lenge markedskapitalismen er den styrende parameteren. Det lengre svaret handler om selve paradigmeskiftet.

Ny klima- og energidoktrine

Fra å la hittil dominerende økonomi- og samfunnsmekanismer styre avgjørelsene våre (med en viss politisk påvirkning og kontroll), må vi over på en total revolusjon i hvordan styre utviklingen. I fysikk- og energisammenheng er det ingen automatikk i at økonomiske eller politiske prinsipper fører til de gode løsningene. Det gjelder nye markedsmekanismer man forsøker å subsidiere frem også. Det er heller tvert om. Det har vi godt historisk, faktuelt og erfaringsmessig belegg for å si nå. Så lenge hydrokarboner er billigste energikilde, er det vrient for noe annet å konkurrere det ut (eller redusere dens markedspenetrasjon).

Nå, eller snarest mulig i hvert fall, burde vi overlate beslutningene om hvordan møte klimautfordringene, og hvordan vi skal legge om energisystemene, til helt andre styringsmekanismer. Gjerne paneler bestående av vitenskapsfolk (med strenge korrupsjons- og habilitetsregler!). Vi bør kollektivt legge fra oss illusjonen om at våre demokratiske systemer og økonomiske styringsmodeller er egnet til å møte denne globale utfordringen.

Det er ikke lenger forenlig med bærekraftig utvikling å fortsette å debattere om vi skal ha VRE eller kjernekraft. Matematikken og den fysiske realiteten bak klimakrisen dikterer den videre utviklingen. Derfor må vi endre styringsparameterne til å være vitenskapelige, faktabaserte, tallbaserte og helt uavhengige, adskilt fra økonomi, politikk eller noen som helst andre interesser. Krisen er så omfattende og stor, og den har pågått så lenge, at vi må kutte den gordiske knuten vi har lagd for oss selv.