Tidligere og nåværende (rester etter) kolonimakter har historisk og moralsk forpliktelse til å bidra til gi tilbake noe til regioner og land som ble, eller blir, utnyttet. Historiske ugjerninger manifesterer seg den dag i dag med fattigdom, utnyttelse og økonomisk vinning på bekostning av mange forsvarsløse.
Løsningene kunne vært å bidra til deling av kunnskap og midler til å opprette økt energiproduksjon med mål om økt velstand i disse områdene. Tenkt om den materialistisk velstående delen av verden sørget for at alle andre fikk tilgang på all den energi de trengte til å utvikle sine land og områder? En mer rettferdig verden med mindre mangel på energi vil også bli en mer fredelig og mindre voldelig verden.
Vi bør i fellesskap jobbe for at energisektoren etterlever visse standarder: Miljø, bærekraft og sosial rettferdighet (legg inn linker).
Med de riktige grepene kan klimakrisen derfor bli kimen til en bedre og mer rettferdig verden i tiårene som kommer. Det fordrer at vi jobber for det, og diskuterer de ideologiske grepene vi ønsker å ta. Det blir i høyeste grad en verdidebatt. Og pengedebatt, slik COP29 viste seg å bli.
Debatten om det globale nord vs sør har pågått siden kolonialismens tidsalder gikk mot sin slutt. Mange mener “det globale sør” den dag i dag henger etter utviklingsmessig og økonomisk på bakgrunn av den historiske kolonialismen. Kina er unntaket.
Norge har tjent seg søkkrike på oljen, og vi har et av verdens beste energisystemer med relativt lavt utslipp. Vi kan bidra til en mer energirettferdig verden. Det vil sannsynligvis være den beste bistandspolitikk som er mulig å drive, siden sammenhengen mellom tilgang på energi og BNP er påviselig korrelerende. Rikelig tilgang på energi fører til økt velstand, og kan, dersom samfunnsstrukturene (rettferdig fordeling og fellesskapstanken) håndterer det riktig, føre til stabilitet og humanitær fremgang.