Av: Styremedlem i FeiNO1, Ann Kristin Eilertsen Hodne
Kjernekraft og fremtiden
Kjernekraft er ifølge vitenskap, og gjengitt av store norske leksikon: Den form for kraftgenerering som har lavest utslipp av CO² per produserte kilowatt time. Man kan absolutt gå mer i dybden, som mange gjør.
Etter min mening blir energidebatten ført med insentivmotiver som er (for det meste) økonomiske interesser. Men de fleste lefler med begreper som bærekraft, «skape arbeidsplasser», bra for miljø og hva annet som passer inn i bildet av grønn drift. Dette er vel og fint for de som allerede kan en del om energi, men den generelle befolkningen henger ikke med. Det man henger med på er økte strømpriser, kamp mot klimaendringer, mer uvær, mer varme, subsidier hit, subsidier dit, og en del menn som krangler og er spydige om hva som er den «beste» energikilden.
Jeg er for kjernekraft. Men det jeg også er for, som menneske og kvinne – er redelighet og ansvarliggjøring. Jeg har vokst opp kun 200 meter fra «atomen» i Halden og har aldri vært spesielt bekymret. Det er en åpenbar dissonans mellom hvordan atomvåpen og kjernekraft blir brukt i trusler mot andre land og mennesker, hvordan dårlig håndtering av ulykker har skapt varig frykt og det at svært få tar i dette UTEN å anerkjenne den genuine redselen. Det synes jeg er til dels arrogant og er etter min mening med på å underbygge motstand mot kjernekraft.
Skrekkeksempelet for de fleste er Tsjernobyl. Vi hørte om radioaktivt regn, muterte grisebabyer på utstilling og provosert regn over Hviterussland. Det at det tok så lang tid fra ulykken skjedde til at informasjon ble delt og tiltak ble iverksatt, er etter min mening den egentlige katastrofen. Man kan være uenig om hvorfor, men jeg vil tippe at den kalde krigen er den største hovedårsaken. Uansett hva grunnen er har man et ansvar som overgår all hybridkrig.
Det samme gjelder ulykken på Three Mile Island i USA og Fukushima i Japan. Katastrofal håndtering. Man gjør ulykkene verre fordi man lyver, prøver å dekke opp og kapitaliserer på en katastrofe. Ikke nok med det, men det er kun ett land som har brukt atomvåpen for makt. USA som også skal være vestens sin egen moralens vokter. Etter Nagasaki og Hiroshima var ny krigsdoktrine satt og trusler om atomkrig har satt dype spor i menneskeheten. Og kimser man av det, velger man å være en del det narrativet.
Jeg er ikke redd for kjernekraft, jeg er redd for mennesker. På 60-tallet solgte den norske staten, via NORATOM (Norsk Hydro bl.a), tungtvann til Israel. Og IFA bidro ved å selge store mengder utstyr som er essensielt i en plutoniumfabrikk1. Dette for at de skulle kunne stå sterkere i sin posisjon etter at de okkuperte palestinsk jord. I det pågående folkemordet som utspiller seg i Gaza og på Vestbredden blir utspill fra ministere i Israel (okkuperte Palestina) som «we should just nuke Gaza and be done with it», stående. I flere år har Israel hatt utrykk som «mowing the lawn», som utgangspunkt for å drepe palestinere før de okkuperer enda mer land. En av grunnene til at de ikke blir angrepet militært er fordi de er en atomtrussel. Og det med hjelp av oss.
Dette er det viktig at vi tar innover oss, fordi propagandakjøret om atomkrig og trusler om «den store røde knappen» er den realiteten de fleste er orientert om når det kommer til kjernekraft. Og så spør voksne mennesker seg, som gjerne jobber i kjernefysikk: Hvorfor det tar så lang tid å utrede kjernekraft i Norge.
Dessverre er det slik at den genuine redselen og frykten for ulykker trumfer kunnskap. Men selv om man får kunnskap om kjernekraft, kan man være sikker på at de som jobber og forvalter den gjør en god jobb. Det er ikke kjernekraften som er problemet, erfaringsvis, det er jo menneskene. Du må kanskje ikke ta et år filosofi før du blir kraftingeniør eller kjernefysiker, men evnen til å reflektere fra andre perspektiver burde være mulig og er i fag om kommunikasjon, en flott dør og åpne for å møte mennesker rundt oss. Ordet som brukes til å beskrive dette fenomenet er empati. Og med empati følger gjerne solidaritet. Begreper som er helt nødvendige i et samfunn. Spesielt i fungerende demokratier, og du er ikke fratatt det privilegiet å føle empati uansett hvor intellektuell du er.
Utenom å snakke om hvor «bra» kjernekraft er, og forklare om hvor mye du kan og hvor lite andre forstår, hva bidrar du EGENTLIG med for å fremme kjernekraft?
Leave a Reply